Det startet under faner og flagg

En helt ny verden åpnet seg for Enebakk-ungdommen da Driv ble stiftet en sur vårkveld i 1937. Her er historien om hva som skjedde i de dager for 70 år siden.

Om etter middagen lørdag 10. april 1937 fikk mor Minda Buer beskjed om å smøre ekstra mange brødblingser og sette på storkjelen. Det ville komme mange kaffetørste med ungdommelig appetitt til Wang i kveld – flere enn vanlig. Eldstesønnen Einar hadde invitert åtte, ni kamerater for å stifte idrettslag. Det avgjørende «kicket» fikk han søndagen før, da ha han arrangerte skirenn på jordet oppunder Sulerud-låven.

Alle kom, de hadde nemlig syslet og lekt med tanken om et idrettslag lenge, Myrer-brødrene Ivar og Sverre, Nils Wiik og søstra Karen, Ernst Nøid på Haslerud, Bjarne Sulerud, Reidar Emilsen og Kjensli-gutta Erling og Torleif. For ikke å snakke om Buer-gutta Einar, Henry, Birger, Rolf, Knut og Asbjørn. Og spesielt Einar, som med sitt medfødte handicap ikke kunne være med når de andre unga og ungdommene rundt Bekkelaget og Haraldstadkroken, spilte fotball med gummiblære og snøring. De sparket mellom kurukene på gressletta langs riksveien ved oppkjøringen til Omberg. Eller når de løp om kapp så søla skvatt og feide av gårde så snøspruten sto på Sulerud-jordene. De hadde ofte langrenn der. Også helga før idrettslaget ble stiftet.

Einar Buer var Drivkraften med stor D. I sine yngre dager forsøkte han seg som bokser. Med sin velbygde overkropp og snert i slaget, slo han godt ifra seg når Bekkelags-gutta kom sammen for å ta en fight i den hjemmelagde bokseringen som de hadde i det nedlagte snekkerverkstedet ved Bekkelaget. Om sommeren hendte det at de bokset utendørs. Det var jo ikke så nøye.

Einar var på mange måter eneren i Bekkelags-gjengen som ikke alltid hadde ord på seg for å være mors beste barn. I hvert fall ikke i det etablerte borgerskap – gjengen som stiftet Driv gikk gjerne under faner og blodrøde flagg, og kunne «Internationalen» på rams.

Like selvfølgelig som at Einar Buer ble valgt til lagets første formann, var det derfor at Driv sluttet seg til arbeiderbevegelsen og AIL (Arbeidernes Idrettsforbund). Det var to nasjonale idrettsforbund på den tiden, ett for arbeiderklassen og ett for borgerskapet (Idrettens Landsforbund). Driv var for øvrig sterkt imot og sto rakrygget på barrikadene da debatten raste om sammenslåing av de to forbundene til dagens Norges Idrettsforbund.

Men utpå kvelden denne sure aprilkvelden i 1937 ble AIL Driv stiftet. En ny verden åpnet seg for idrettsungdommen i denne delen av bygda. Nå kunne de høyrøstede enebakkingene holde på med sitt, der oppe i Kirkebygda. De hadde hatt idrettsforening (tilsluttet Idrettens Landsforbund) i 10 år allerede, og var ikke lite ovenpå. Borgerlige som de var og med regelmessige klubbmøter i presteboligen. Også de verdensvante skrytepavene på Tomter som møtes på stasjonen hver gang toget kom, skulle heretter få noe nytt å bryne seg på.

Det var tre etablerte idrettslag i Enebakk på den tiden Driv ble stiftet – Ytre Enebakk Ski-og Fotballklubb, IL Bjørn i Ekebergdalen og Enebakk IF.

Det kom flere forslag til navn den kvelden Driv ble stiftet. Speed, Finish og Hobby var blant forslagene. De måtte nemlig prøve å unngå Enebakk i navnet. Ikke fordi Enebakk var noe å skamme seg over, men som gode sosialister ble de oppfordret til å velge et frisk og moraliserende navn i tråd med arbeiderbevegelsens tanker og ideer. Det endte altså med Driv.

Einar Buer var som nevnt selvskreven leder fra første stund. I tillegg ble storebror Henry valgt til kasserer, mens Reidar Emilsen fikk oppgaven som sekretær. Ivar Myrer ble viseformann. Som styremedlemmer ble Harry Holmsen og Bjarne Sulerud valgt. Suplanter, eller varamedlemmer som det heter nå til dags, ble Nils Wiik og Arne Bratfoss. Erling Kjensli og Ernst Nøid på Haslerud, påtok seg å revidere regnskapsboken, som for øvrig Einar hadde kjøpt inn for egne penger.

Det var en ung gjeng som dro det hele i gang. Formannen var knapt 30 og nest eldst. De fleste var rundt 20. Styremedlem Harry Holsen var aller yngst, Harry var så vidt fylt 16.

I løpet av kvelden ble kontingenten fastsatt til 50 øre i året, pluss en månedskontingent på 50 øre for alle over 16 år og 15 øre måneden for dem under 16. Man kunne altså være medlem de månedene man ville, eller rettere sagt når man hadde råd til å avsette en 50-øring. Senere ble det også tatt hensyn til arbeidsledigheten. Folk uten arbeid slapp billigere enn dem som fikk lønningspose hver fredag. Treningsavgift var et ukjent begrep til langt opp i 70-årene.

Det ble fattet flere viktige beslutninger denne aprilkvelden. Blant annet at lagets farger skulle være rødt, hvitt og blått. Fotballdraktene skulle være blå bukse og hvit trøye med rødt navnemerke. Akkurat motsatt av draktene til «sosieteten» i Kirkebygda. Litt senere lagde Knut Sandaker klubbens karakteristiske emblem med rød stjerne øverst i høyre hjørne. Emblemet er nesten identisk med dagens emblem, bortsett fra at den røde stjernen ble fjernet tidlig på 90-tallet. Faktisk lenge etter at både Muren i Berlin hadde falt, og Sovjetunionens røde stjerne hadde dalt ned klokketårnet i Kreml. Noen mener at mye av identiteten til Driv ble borte med den røde stjernen på klubb-emblemet.

Drivs første formålsparagraf ga rom for både storbonde og griskokk. Da som nå, skulle Driv være et idrettslag for folk flest, fortrinnsvis et lag for bredden. Lagets første formålsparagraf levnet heller ikke noe tvil: «Lagets formål skal være å etablere idrettsgrener som medlemmene passer til og har interesse for».

Det aller første arrangementet var en basar på Folkets Hus. Basaren hadde tre premier og ga et svimlende stort overskudd, 237,75 kroner. Hovedpremien var en termos, de to trøstepremiene var en pakke sigaretter.

Det aller første offisielle idrettsarrangementet var et sykkelritt. Fra Bekkelaget til Nylende og tilbake. Bjarne Sulerud var best og gjorde unna turen på den humpete grusveien på 22 minutter. Det neste var svømming. Alle som ville kunne ta svømmeknappen i lagets regi. De svømte fra Bjerke-stranda (Bjerke Bruk) i nordenden av Mjær til Hamborgsaga, eller der vannskisenteret ligger i dag. Siden gikk det slag i slag, litt opp og ned, under og utenfor røde faner, til det Driv vi kjenner i dag.