Aage Rustad til minne

Postet av Driv Idrettslag den 7. Des 2008

Bare noen timer etter at han kom hjem fra sin faste, daglige treningstur, bar det av gårde i hui og hast med blålys og hjerneslag til A-Hus. Vel et døgn senere trakk Aage Rustad pusten for siste gang. Enda en bauta i Drivs 71årige historie er borte. Han døde stille med alle de viktigste rundt seg lørdag kveld. Kona Eva og ungene Torill, Oddmund, Arnfinn og de fire barnebarna.

Man blir alltid matt og oppgitt når dødsbudskapet når en. Det føles som om all kraft blir sugd ut av kroppen og en bedøvende smerte, som er vanskelig å beskrive, fester grep i hele deg. Alt er tungt og det meste blir fullstendig uvesentlig. Selv å løfte kaffekoppen er anstrengende. Stemmene dempes og ord som rettferdighet er aldri noe tema.

Sånn har mange i Enebakk og spesielt i Ytre, hatt det de siste dagene, etter at det triste budskapet om Aage Rustads bortgang nådde dem. Han betydde så mye for svært mange av oss.

Det er lett å ty til store bokstaver og prangende uttrykk når man kortpustet og nummen i hendene sitter å strever etter ord til en omtale av sånne som Aage Rustad. Det er selvsagt godt ment, men i slike sammenhenger kan go´ordene komme så tett og være så svulstige, at de fort kan oppleves pompøse, og helt på grensen til virkeligheten.

I Aage Rustads tilfelle er det ikke nødvendig å bruke rosende ord og uttrykk som en siste takk for alt han gjorde og betydde for idrettslaget Driv. Ikke var han så opptatt av å snakke om sin egen innsats selv heller.

Nei, Aage Rustad beviste sin iver og arbeidskraft så mange ganger i løpet av de 80 årene han levde, at det ikke er nødvendig å lete etter ord og beskrivelser på øverste hylle. Det holder i lange baner å nevne noe av alt det han gjorde for laget.

Mye av det han tok initiativet til og fikk gjennomført med egen og andres innsats, vil kanskje for noen fortone seg som nesten uvirkelig. Ta for eksempel husprosjektet i Tiurveien i Våglia, for snart 40 år siden.

En av bygdas lærere kjøpte tomt, men så seg ikke helt i stand til å realisere husprosjektet. Det var da den uredde lederen i skigruppa så sitt snitt til å få inn noen ekstra kroner og samtidig gjøre lærerfamilien en tjeneste. Aage fikk med seg noen av bygdas mange håndtverkere med tette bånd til skimiljøet i Driv, og sammen bygde de rett og slett hele huset på dugnad. Godtgjørelsen gikk uavkortet til skigruppa. Kunne noen gjort noe tilsvarende i dag? Neppe. Selv tanken er helt fjern.

Aage var pådriveren som aldri var redd for å ta i så det verket i armer og bein. Fra første stund (1963) var han en av pionerene som fikk anlagt lysløypene rundt Plassen. I motsetning til mange andre trakk han seg aldri tilbake, men var like engasjert og arbeidssom for å holde løypene vedlike, 45 år etter at lysene ble tent første gang. Dugnad var et positivt ladet ord for Aage Rustad. Det sto aldri på han når noe måtte gjøres.

Det var de individuelle idrettene som sto Aages hjerte nærmest. Både som utøver, trener eller gruppeleder. Ski og friidrett, eller mer presist langrenn og løp, var det man i dag kaller hans kjerneidretter.

Birkebeineren var helt siden farge-TV'n kom, en av årets to store begivenheter. Rennet var rene tidsregningen - før og etter "Birken". Over 40 ganger gikk han de 54 kilometerene over fjellet fra Rena til Lillehammer med en 3,5 kilos sekk på ryggen. 32 ganger endte det med merket.

Femundløpet var det andre årlige høydepunktet. Aage er faktisk den som har deltatt flest ganger i løpets 36 årige historie. Han var også den første Driv-løperen som fullførte en maraton (Tønsberg 1967) og den første i Driv-drakt som gjorde unna de 42 kilometerne i New York Marathon.

Aage Rustad var en dristig idrettsleder som tenkte stort og aldri redd for å gå i spissen. Lysløyperennene på Drivplassen på slutten av 60-tallet var langt på vei hans fortjeneste. Folk gikk mann av huse en kald februar-kveld for å se nasjonalheltene Gjermund Eggen, Ole Ellefsæter, Harald Grønningen, Odd Martinsen og alle de andre kanonene feie gjennom lysløypa, med en entusiastisk Bjørge Lillelien som speaker. For Aages del bidro lysløyperennene til et varig vennskap med noen av de aller største langrenns-personlighetene Norge har fostret. I over 40 år har Aage og Eva vært husvarme hos Gjermund Eggen i Engerdal, der de også hadde hytte.

Aage Rustad likte å arrangere, eller få istand noe, som selv ofte sa. I over tre ledet han jobben som endte med Drivs søknad om å få arrangere ski-NM i 1975, sammen med Rælingen skilklubb. Søknaden nådde ikke opp, men Aages tanke var å legge NM-løypene på jordet der som golferne holder til i dag, og med Ytre Enebakk Barneskole som arrangementets hjerte. Kongefamilien skulle for øvrig bo på Bjerke Bruk.

Lysten til å arrangere satt i blodårene helt til det siste. Så sent som i fjor var han primus motor for det 8 kilometer lange minneløpet ved Bøndens Hus, til minne om terrengløp-NM som Enebakk IF og Driv arrangerte i 1947.

Aage Rustad var ordfører i 1978-1979, satt seks perioder i kommunestyret og hadde ulike kommunale verv i 44 år. Jeg gjentar 44 år. Det er sikkert andre som vil si mer om hans unike politiske epoke, men for Driv var han alltid en viktig og ikke minst en pålitelig støttespiller, der de kommunalpolitiske vedtakene ble fattet.

Aage var aldri formann i Driv, men han gjorde en innsats det står stor respekt av og som i mange år fremover vil bety mye for lagets 1300 medlemmer. Mye er sagt når vi bruker en setning til å fortelle at han fikk fortjenestemedaljen i 1987 og er en av syv æresmedlemmer.

Det blir rart å ikke lenger høre hans mange pussige historier, eller se Aage jogge langs veien. Men sporene etter han vil være dype og godt synlig i mange, mange år fremover. Takk for at du var til for oss, Aage!

For IL Driv

Magne Johansen


Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.